Heidi

Foreldre vs helsesøster og lege

På vgnett idag kan man lese om jenter helt ned i 12 års alderen som får reseptbelagte p-piller utskrevet av lege eller helsesøster uten at foreldrene får vite noe.

At jentene begynner å ha sex så tidlig skal jeg bare kommentere kjapt. Som bygdejente vet jeg hvor mye som skjer altfor tidlig, men jeg er kort sagt av oppfatningen at «vil de, så får de det til«,  så sørg heller for å minske sjansene for graviditet og kjønnssykdommer.

Det jeg synes er skremmende i denne saken er at jentene ikke tør å snakke med foreldrene sine. Hvilke samtaler har foreldrene hatt (eller ikke hatt) med barna om sex, som gjør at de heller velger å gå til fremmede mennesker for hjelp istedet for å snakke med mor eller far?

Det er mye snakk om at tabuer skal fjernes, at vi vil ha mer åpenhet og et naturlig forhold til sex. Men når det kommer til våre egne barn skal alt helst hysjes ned, og vi stenger ørene og øynene for det man ikke vil innse. Hvorfor er det slik? Hva kan man gjøre for å fremme barnas tillit til foreldrene, også når det gjelder noe så privat som sex? Er det ikke viktig at vi gir de god og tydelig informasjon om sex, prevensjon og grensesetting?

Om datteren din ikke tør å komme til deg for å be om p-piller, tror du da hun kommer om hun har opplevd noe ubehagelig? Om sønnen din ikke tør å be om hjelp til å skaffe kondomer, tror du da han kommer om han er bekymret for om kjæresten er gravid?

Iris på gudinne-bloggen har skrevet et flott innlegg om dette: Hvem lærer barnet ditt om sex, sa du?

Tenk hvilken trygghet det hadde vært som mor eller far, å vite at om ungene våre trenger råd, tips, noen å snakke med, noen å spørre, noen å komme til med problemer, bekymringer og tanker, så hadde de faktisk kommet til oss, tilogmed om det gjaldt sex!?

Hva folk kan få seg til å si…

Noen ganger blir jeg faktisk sjokkert over andre folks oppførsel på nett.

Ei ‘venninne’ presterte å skrive en facebookstatus nå i kveld hvor hun nevner at hun har «…en stedatter fra helvete som ikke kan bli voksen å ta konsekvenser av hva hun gjør. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ»

Er det mulig?? Tenk å omtale en i sin nærmeste familie slik offentlig på nett når man har over 500 venner! Det verste var at ingen reagerte synes jeg..

Legger ved thumb til statusen med kommentarer. Trist, lei meg og ikke minst sint på ungenes vegne nå.

Dessverre fortsatte kommenteringen nå idag, og jeg må si det ikke hjelper det døyt at stedattera som blir omtalt er myndig, samme hva ungene våre gjør er det noe vi som foreldre skal tåle. Vi skal ikke slutte å være glad i de på grunn av handlinger. Det er vår plikt som foreldre, at ungene våre alltid skal vite at vi vil elske de uansett, og at de alltid kan komme tilbake om de føler for det..

Surprise, surprise!

Jamie Lynn Spears og Casey Caldridge går fra hverandre halvannet år etter de fikk en datter.

Er det noen som er overrasket? Meget unge foreldre, som plutselig fikk et barn å ta hånd om. Ikke minst også medias oppmerksomhet. Nå flytter dermed Britneys lillesøster hjem til sin mamma.

Kommentaren til det må vel bare bli:

Fantastisk fokus, selvfølgelig er det heltinna som er mest viktig her!

En fire år gammel gutt blir mishandlet av faren sin på en t-bane i Sverige. En ung dame griper inn, får tak i politiet og faren er nå dømt til 4 måneders fengsel.

Så kommer historien ut i avisen..

Overskrifter som Salanderkopi reddet gutt (4), Virkelighetens Salander får egen fanklubb og Hør »Salander» fortelle om dramaet. Noe som skurrer her?

Dette er en grusom hendelse, og det som legges vekt på er hvor lik jenta er Lisbeth Salander fra fimatiseringene av Stig Larssons romaner!

Hva med gutten? Hvordan går det med han? Har han fått hjelp? Er det jevnlig mishandling som har foregått? Har moren godtatt det? Hvor er historien om det lille uskyldige barnet oppi det her? Er det ikke det som er viktig?

Punkt nummer to som også ligger en høy gang over Salander-headingene, hvorfor reagerte ingen andre? Er ikke de medskyldige? Har man ikke plikt til å gripe inn når man ser vold mot uskyldige barn? Hvor er empatien?

Jeg tenker på hva gutten føler. Hva vil han lære om verden av dette? At det er helt greit å bli slått av faren sin? For det var jo ingen som sa fra før etter en stund, og da var det kun èn person!

Jeg skammer meg over vg her. Jenta fortjener absolutt ros for at hun gjorde noe, men hva med å sette fokus på hva saken egentlig gjelder? Både gutten og det at vi nå ser hvordan samfunnet har blitt..

Hvorfor det er mye jobb med å ha barn?

Man må burde alltid ha et øye på de.