I'm a bitch, I'm a lover, I'm a child, I'm a mother, I'm a sinner, I'm a saint
I do not feel ashamed!
I'm your hell, I'm your dream, I'm nothing in between!
You know you wouldn't want it any other way...
Ukas beste sitat kommer definitivt fra Aleksander Rybaks pressetalsmann, Kjell Arild Tiltnes, som klarte å si dette om nevnte artist:
Han er harmonisk og balansert.
Unnskyld meg, meeeen…. Hahahahahahahahahahahahahahahahahahaha!
Q – Tror du at Rybak er en harmonisk og balansert person? 
Heidi spiser piller som aldri før, og er nå så og si smertefri for første gang på gud vet hvor mange år! 
Oppskriften nå er:
I tillegg tar jeg også allergimedisinen min, så totalt er jeg oppe i 12 tabletter daglig. Haha! Høres jo helt vilt ut, men dette er noe jeg kun får lov til å gå på gjennom sommeren, fordi jeg spurte så pent om jeg ikke kunne få en pause fra vondter nå..
Til høsten må jeg nok kvitte meg med voltaren og brufen som er verst mot magen, og dermed slipper jeg også ranitidin. Den er for at jeg ikke skal slite med sure oppstøt og svie i magen som jeg pleier å gjøre etter en tid på voltaren. Vanndrivende tas da jeg antakelig pga kroniske betennelser i knærne hovner opp spesielt i sommerhalvåret pga varmen. Noe herk å ta, siden man må tisse hver time hele dagen, men jeg bare dropper å ta den de dagene jeg skal noe. 
Uansett, jeg er superhappy for at dette virker, kanskje får jeg trent såpass at jeg vil føle meg bedre til høsten selv om jeg kutter ut noen av pillene da. Og kanskje, kanskje kan jeg få lov til å ta noen slike perioder i løpet av året, for trening og for å kunne tjene noen kroner om virkningen holder seg slik den er nå.
Hipp hipp for piller og magiske medisiner!
1. Ikke ta med mobilen på fest. (Klarer du å holde dette punktet er resten av disse reglene unødvendig for deg å lese.)
2. Om du tar med mobilen, hold den avslått!
3. For Guds skyld ikke skru den på og begynn med skriving av meldinger.
4. Om du har gjort det fatale, husk å slette alt av bevis, dvs innboks og sendte meldinger FØR du leser de dagen etter.
Fare: Bryting av punkt 1, 2, 3 og spesielt 4 vil kunne medføre ekstrem fylleangst.
Q – Pleier du å skrive dumme meldinger i fylla?
Ei venninne av meg har nå bedt om hjelp med valpen sin. Det er ei tispe på 6 måneder, dvs klar for mye tenåringskrangling fremover..
I går hilste jeg på henne for første gang.
Første som legges merke til ved den lille krabaten er ekstrem jaktlyst. I tillegg er det minimalt av interesse ovenfor eier, dermed ingen kontakt. Om hunden skal koses med er det hopping i ansiktet, før hun tilslutt setter seg ned med stort sett ryggen mot eier, og max to sekunder før det er kjedelig. Eneste som er interessant ved eier er å hoppe på virker det som. Innkalling så og si umulig.
Første mål: Få eier spennende! (Uten at det skal innebære oppgiring og hopping.)
Oppgaven jeg ba eier gjøre noen dager fremover er å sitte i hundegården jevnlig, med lomma full av godbiter. (Hadde de hatt en inngjerdet hage hadde jeg bedt henne drive på der, ellers går det ikke siden hunden stikker av.) Hver gang hunden kommer bort skal en godbit gis, uten at det sies noenting. Repitisjon 5-10 ganger, før eier avslutter. Flere sånne små økter daglig. Eier skal bli noe hunden aldri får nok av, eier skal bli det kuleste som fins, den beste i hele verden osv.
Poenget er at vi aller først må få til en innkalling som fungerer. Det blir derfor førsteprioritet, for innkalling er viktig med tanke på å kunne trene senere uten bånd når båndtvangen er over.
Vi har avtalt å møtes en-to ganger i uken fremover, og vi skal også gi hunden litt hodetrening, ved å introdusere henne for spor. I denne alderen kan det være så og si umulig å trene på ting og tang, da de fleste hunder har mer enn nok med pubertetshormoner som raser rundt i kroppen. Derfor tar vi det sakte for å se om litt mental mosjon hjelper på denne overenergiske frøkna, istedet for å trene uten at noe går inn. Å legge treningen på vent i slike perioder er lurere enn å gi hunden dårlige erfaringer med masete trening og frustrasjon. Slike perioder går nemlig over, det er helt vanlig!
(Innlegget vil heelt sikkert bli redigert i morgen da jeg forhåpentligvis ikke er like trøtt og glemsk som nå…)
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var som tøydukken Anna. Tenk så enkelt å bare stappe inn igjen vatt og sy igjen om noe måtte fikses!
Spesielt idag hvor jeg var hos legen og det ble diskutert om jeg skulle ha hele fire operasjoner i bena i løpet av sommeren….. Spurte pent om jeg kunne drøye til høsten siden det blir noen dager med gips etter hver, for det er jo baaaadesesong! Kan’ke gå rundt som en mumie da vel.
Sitter og venter på tilbakemelding fra skole nå også. Heidi skal nemlig bli student! Hurra! Studiekompetansen som første mål, så får vi se hva man velger etter den tid. Føler et veldig sug mot å lære mer innen webdesign, men både webjournalistikk og mer programmeringsrettet virker interessant.
Æ glær mæ ihvertfall til å få bruke hodet igjen!
Ps. Jammen blir det fantastiske overskrifter når man slår sammen det man vil dele…..
Jeppers, ei gruppe på facebook heter nemlig det. Fantastisk, hva? Så bare for å understreke overskriften publiseres dette bildet:
At min stakkars lillesøster antakelig er miljøskadd av meg (og til dels muttern) er ingen unnskyldning. En får væra som’n er…. osv.
Håper selvfølgelig vesla klarer å holde seg på rette siden av det som kan kalles å være noenlunde normal, men med meg som mor ser det visst dårlig ut allerede nå…
Huset har jo nå blitt et skikkelig kråkereir for å si det pent. Hvordan min kjære moder kunne finne på å sette tre stykk hunnkjønn av samme familie i samme hus mens hun selv dro på kosemosetur med mannen sin kan jeg ikke helt fatte. Men vi skal nok greie oss vi! 
Som igår, snoklete som vi var ble det lagd en heidundranes kveldsmat; Eggerøre, agurk og rømme innrullet i spekeskinke og osteskiver! Riktig og traust husmannskosthold er jaggu viktig!
Så ha en fortreffelig ferie mams og bonuspaps, og kryss fingra for at i det minste ett av husene står oppreist når dere kommer hjem!
Ps. Min vanvittig økonomisk anlagte mamma har nemlig nektet oss å sende så mye som en tekstmelding til de (med mindre aliens kommer og spiser oss opp) i frykt for ti kroner ekstra på telefonregningen. Ergo må sånne beroligende beskjeder (som denne) om hvor ansvarlige vi er postes her på bloggen.
Sååå, bye bye folkens! Eller skal vi heller slenge ut den gode, gamle, norske versjonen “Hadet” som min mor lirte ut av seg rett før hun dro, til naboens polske arbeider som bare kunne engelsk…
I flere saker i media de siste årene har jeg hele tiden reagert på en spesifikk ting. Presse og media som filmer og fotograferer i begravelser. Derfor spør jeg; finnes det ingen grense?
De som selv har mistet noen nære vet hvor vond en begravelse kan oppleves. Ofte er man også redd for å bryte sammen, verdigheten i slike sammenhenger er noe de fleste ønsker å beholde samme hvor merkelig det høres ut. Man tørker stille tårer, prøver å hverken hulke eller snufse høyt og kjemper både en kamp med seg selv om å ta seg sammen, samtidig som sorgen er overveldende.
Hvem vil da like å se bilder av seg selv i avisen dagen etter, eller enda verre, film som også gjengir lyd? Vil ikke det da føles som en inngripen i sorgen, som man blir fremstilt som noe med underholdningsverdi?
Så, hvorfor er det viktig å illustrere en sak om en begravelse med virkelige og levende bilder? Hva er grunnlaget media bruker for at kunne si at slike bilder er av interesse for samfunnet?
Og joda, begravelser er offentlige om man kan beskrive det slik. Alle har adgang stort sett, hverken familie eller andre har enerett på en slik deltagelse. Likevel fatter jeg ikke hvorfor det trengs å vises film fra en slik sårbar situasjon som en begravelse er!? Man ser folk med lommetørkler som sitter stive av sorg, og dette blir vist på tv i beste sendetid? Bør man ikke vise hensyn til hvilken situasjon denne “offentlige hendelsen” faktisk er, og la de etterlatte få ha sin avskjed i fred, uten å måtte tenke på om de blir vist frem i nyhetene senere?
Er det ikke på tide med en gjennomgang av hva som faktisk trengs å illustreres innen nyheter..?
Det kan vel ikke kun være meg som reagerer på dette..
Angst er en litt snodig ting. Så joda, nå skal jeg være uvanlig personlig her. *Trommesolo*
Jeg er nemlig så “heldig” at jeg har en ganske så ekstrem fobi for tordenvær. Eller lynet rettere sagt. Sånn som i forrige uke da det begynte å bli varmt i lufta, satt jeg oppe to netter til klokka ble rundt tre og stirret ut vinduet. Bare i tilfelle det skulle komme skyer på den fullstendig klare himmelen, sånn at jeg rakk å vekke ungen og komme meg bort herfra.
I helga var jeg jo på besøk hos ei venninne i nærheten av Trysil. Himmelen hadde da selvfølgelig noen skyer på seg, så siste halvtimen satt jeg og “skygget for” synet av himmelen. Dermed kunne jeg kun se veien jeg kjørte på, sånn i tilfelle det skulle lyne langt i det fjerne. Liksom. For gjorde det det, kunne jeg jo se lyset, og neimen om jeg ville havne i grøfta på grunn av skrekken som gjør at jeg ufrivillig dukker bak hva enn jeg kan finne ved synet av et lynglimt. (Som feks. rattet…)
At det var mer sannsynlig å kræsje fordi jeg kun så tre meter foran bilen var vel fortrengt.
I bryllupet til moren min i fjor var det nok noen som fikk med seg et ganske så merkelig bilde hjem igjen. Noen buldringer langt der oppe var det nemlig, og selv om jeg styrtet inn på kjøkkenet og helte i meg dobbelt så mange vinglass som jeg burde for å prøve å kurere lysten til å be alle legge seg flatt ned, satt skrekken der dypt inne i magen.
Resultatet når noen da knipset bilde med blitz inne kan dere antakelig tenke dere.. Jeg gjetter de trodde jeg enten skulle spy, eller at jeg satt meg ned for å tisse der jeg kastet meg ned bak noen stoler i vill panikk. Var det verdig og elegant man skulle være i bryllup..?
Og så tilbake til vaktposten min ved vinduet. Vel, egentlig ser jeg ikke så godt ut, siden jeg er redd for lynglimtene er nemlig alle gardiner og rullegardiner trukket for, og jeg sitter med hånden over øynene for å skjerme for lyset som kan komme. Men vokter og passer på gjør jeg likevel, for sånn ca hvert tredje minutt bruker jeg jo to tideler for å kikke ut om det har kommet noen mørke byger i horisonten.
Legen har jo forresten gitt meg noen sånne fantastiske piller jeg kan ta om frykten blir for strek. Problemet er at pillene er vel kanskje litt for sterke også, med skumle muligheter for avhengighet, så dermed bytter jeg litt på pillespising og vindusnattevakt. Litt fornuft har jeg heldigvis!
Greia er at jeg heldigvis har fått for meg at tordenvær ikke kommer om morgenen. Så når jeg ser på den klare himmelen at sollyset dukker opp føler jeg også roen og tryggheten kommer tilbake. Den største angsten kommer nemlig av frykten for å sove forbi alle varsler om hva som kommer, for så å våkne midt i helvetet. Men når morgenen nærmer seg vet jeg jo at jeg snart skal opp likevel! At jeg er stuptrøtt om morgenen blir bare en liten bivirkning jeg må akseptere av alt det andre da.
Jeg har hatt vanvittig mye å le av i forbindelse med dette misforsteret som lever inni meg sommertid. Når det sover vel og merke. Så fort den gale Heidi våkner igjen er det brått ikke så moro, det kan nok min ekssvigerinne skrive under på, etter den gangen hun fant meg i vill panikk nede i kjelleren..
