Forventer mødre for mye av seg selv, eller er det samfunnet som gjør det?

På VG Nett idag står det at mange mødre har for store forventninger til mammalivet.

- Norske mødre har for høye forventninger til hvor koselig det skal være å få en baby, sier psykiater og doktorgradsstipendiat Signe K. Dørheim ved Stavanger universitetssykehus, som har gjennomført en studie om fødselsdepresjoner.

Mine erfaringer er ikke helt de samme..

Joda, mange mødre har nok veldig store forventninger til hvor koselig, herlig og fantastisk det er å få en baby. (Antakelig er den overromantiserte betydningen av å bli mor også en grunn til at mange velger å få barn, men det er noe jeg vil skrive ett innlegg om senere.)

Men, de fleste har også et overoptimistisk og overdrevet syn på hva som er en «perfekt» mor. Noe jeg mener både mødrene selv og samfunnet har skapt.

Jeg kategoriserer det i tre typer forventninger til å være mamma:

-De naturlige og tradisjonelle; som går på å takle nattevåk, amming, endringer i kropp, en eventuell søvnmangel og husarbeid (siden man «går hjemme uten noe å gjøre»), helt uten klager. -Man har jo fått et barn har man ikke?

-De mødrene selv har skapt ved å legge krav på seg selv om å være en «aktiv og oppegående» mamma;  som går på å vise engasjement i barnet sitt og foreldreskapet, delta på aktiviteter som «skaper» god kontakt mellom mor og barn ( f.eks. babysvømming og kurs i babymassasje) og ved å pleie kontaktnett med andre mødre via barseltreff og kafèturer. Hele sulamitten gir selvfølgelig høyere status blant andre mødre, siden man da viser for hele verden hvor lett og enkelt det er å være mamma, og samtidig kunne pleie det sosiale..

-Og ikke minst de som likestillingskampen og det moderne samfunn har skapt; som går på å dele permisjonen med far, hoppe ut i jobb igjen så fort man kan, klare fulltid som arbeidstaker kombinert med å være småbarnsmor (selvfølgelig uten å bli sliten av det), fortsette med aktiviteter man hadde før man ble forelder, dra på kurs og seminarer med jobben etc. For selvfølgelig skal ikke det å få barn hindre deg fra å fortsette det livet du hadde før!

Tenk om man kunne senket en del av disse kravene? Jeg er faktisk sikker på at mye av dette presset over hva man må gjøre kan henge sammen med problemene man kan få med babyer. F.eks i forhold til nattvåk og urolige barn, så tror jeg at en stresset hverdag, hvor man drar fra aktivitet til aktivitet og barnet blir overbelastet med inntrykk og opplevelser, kan forverre eller være faktisk hele grunnen til slike problemer. Tenk gjennom sammenhengen i både krav/forventninger og utfordringer i det å være småbarnsforeldre. Hvor mange kan kobles tror du..?

Og så en siste kommentar; jeg vil faktisk ikke kalle dette (grunner til) fødselsdepresjoner. En fødsel kan utløse en vanlig depresjon, og bare at det er i sammenheng med fødsel og baby gjør det ikke til det. Forventninger, press og krav kan også utløse depresjoner, og ikke minst for høye forventninger og krav, hvor man opplever at man mislykkes.

Fødselsdepresjoner etter min oppfatning går oftere på forholdet mellom mor og barn, rene følelser og f.eks. redsel for barnet, eller at man ikke klarer å være mor. Om min mening her er ukorrekt i forhold til det faglige får så være, dette er tanker og meninger jeg har gjort meg om dette temaet, og står kun for egen regning. Uten hverken faglig eller annen dokumenterbar fakta.