Ei ‘venninne’ presterte å skrive en facebookstatus nå i kveld hvor hun nevner at hun har «…en stedatter fra helvete som ikke kan bli voksen å ta konsekvenser av hva hun gjør. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ»

Er det mulig?? Tenk å omtale en i sin nærmeste familie slik offentlig på nett når man har over 500 venner! Det verste var at ingen reagerte synes jeg..

Legger ved thumb til statusen med kommentarer. Trist, lei meg og ikke minst sint på ungenes vegne nå.

Dessverre fortsatte kommenteringen nå idag, og jeg må si det ikke hjelper det døyt at stedattera som blir omtalt er myndig, samme hva ungene våre gjør er det noe vi som foreldre skal tåle. Vi skal ikke slutte å være glad i de på grunn av handlinger. Det er vår plikt som foreldre, at ungene våre alltid skal vite at vi vil elske de uansett, og at de alltid kan komme tilbake om de føler for det..

Dorthe Skappel som skal bli bestemor, sier til Dagbladet at hun har gitt noen råd til sin gravide datter. Hun har blant annet rådet Maria til å ikke tenke på babyen som noe hinder for hennes videre karriere.

— Mitt beste råd er å ta med ungen overalt og ikke la seg hindre av at man har en baby.

Nei selvfølgelig, unger kan man jo drasse med seg. Og babyer sover jo uansett. Prioriter det du vil, babyen skal ikke være en stopper for noe.

Eh, hallo?? Se på alt stresset barn vokser opp med idag, se på alle urolig unger rundt omkring. Hvorfor i huleste skal man ikke prioritere barna når man har valgt å få de? Hvorfor skal man ikke prøve å gi barna en rolig hverdag, med trygge og gode rutiner?

Hvor kommer alle disse holdningene fra? De finnes jo overalt! Folk drasser med seg små babyer på kafeer, selskap, trening, kino og jobb bare fordi «babyen skal ikke være noen hindring». (Og gjerne flere ganger i uken..) Hva er galt i at babyen er en hindring? Hva er galt med å sette babyens behov først? Hva er det som er feilen ved å gi barna ro i hverdagen, uten stress og mas?

Mange påstår at babyer og små barn ikke trenger rutiner, og de vil heller gjøre barna fleksible.

Jepp, fleksible barn vil vi ha. Som ikke har den minste anelse på forskjellen på kl sju eller ti om kvelden. For det er jo så bra må vite, siden foreldrene da kan fortsette med sitt liv og sine prioriteringer.

Men hva med ro da? Og å bli kjent med verdens i rolige, trygge og vante omgivelser? Er det noen som klarer å gi noe svar på hvorfor det visstnok ikke er viktig?

Det jeg synes er verst med Dorthe Skappels utsagn er hvordan det beviser folk syn på dette nå. Mødre er stolte når de kan si at de fortsatte karrieren med baby og barn. De er stolte av å kunne si at ungen ikke lagde noen hindringer for livet deres, og av de prioriterte som før. De er stolte av kunne fortelle om ungen som sovner samme hvor og samme når.

Seriøst, jeg kjenner jeg blir sint på disse barnas vegne. Og jeg vet det er nyttesløst å prøve og forklare mer. Enhver med sunn fornuft burde da fatte at barna er det viktigste og bør gå foran alt…

Men nei, i dagens samfunn skal du drite i ungen og gjøre som du vil. Og attpåtil høste heder og ære for det.

Resultatet av dette er at barna mister ett år av barndommen sin, samtidig som vi skaper skuffede skoleelever.

For det første, å begynne på skolen medfører ansvar og bekymringer. Ansvar for å huske sekk, bekymringer om glemte bøker, ansvar for å gå til skolen/bussen uten å somle og ikke minst lekser. Dermed mister barna noe av «friheten» de har som barn, de «mister» det å kjede seg siste året i barnehagen, som vi seks-åringer gjorde. Jeg har sjelden hørt en fem-åring klage over kjedelig barnehage, men jeg tror det siste året var noe vi hadde godt av for å utvikle lysten etter å lære.

Og også nettopp derfor skaper vi skuffede skoleelever ved at de begynner ett år tidligere.

Å begynne på skolen medfører nemlig forventninger til å lære og lese og skrive og regne. Samme om man er seks eller sju, og samme om man har kjedet seg i barnehagen eller ikke. Men etter det blir innført ti trinn på skolen, så skal selvfølgelig LEK prioriteres for førsteklassingene, siden de er så unge. Ergo hører man ofte kommentarer fra førsteklassingene om at «vi har ikke lært å skrive og lese enda», med skuffet tone.

Hva er da poenget med å ta fra de det ekstra året i barnehagen?? Har noen vurdert hva dette ekstra året har å si for kunnskapen de får etter endt grunnskole? Synes foreldrene det er helt greit, siden man sparer barnehageutgiftene? Eller er det flere som meg som skulle ønske barn kunne fått være barn så lenge som mulig…?

- Norske mødre har for høye forventninger til hvor koselig det skal være å få en baby, sier psykiater og doktorgradsstipendiat Signe K. Dørheim ved Stavanger universitetssykehus, som har gjennomført en studie om fødselsdepresjoner.

Mine erfaringer er ikke helt de samme..

Joda, mange mødre har nok veldig store forventninger til hvor koselig, herlig og fantastisk det er å få en baby. (Antakelig er den overromantiserte betydningen av å bli mor også en grunn til at mange velger å få barn, men det er noe jeg vil skrive ett innlegg om senere.)

Men, de fleste har også et overoptimistisk og overdrevet syn på hva som er en «perfekt» mor. Noe jeg mener både mødrene selv og samfunnet har skapt.

Jeg kategoriserer det i tre typer forventninger til å være mamma:

-De naturlige og tradisjonelle; som går på å takle nattevåk, amming, endringer i kropp, en eventuell søvnmangel og husarbeid (siden man «går hjemme uten noe å gjøre»), helt uten klager. -Man har jo fått et barn har man ikke?

-De mødrene selv har skapt ved å legge krav på seg selv om å være en «aktiv og oppegående» mamma;  som går på å vise engasjement i barnet sitt og foreldreskapet, delta på aktiviteter som «skaper» god kontakt mellom mor og barn ( f.eks. babysvømming og kurs i babymassasje) og ved å pleie kontaktnett med andre mødre via barseltreff og kafèturer. Hele sulamitten gir selvfølgelig høyere status blant andre mødre, siden man da viser for hele verden hvor lett og enkelt det er å være mamma, og samtidig kunne pleie det sosiale..

-Og ikke minst de som likestillingskampen og det moderne samfunn har skapt; som går på å dele permisjonen med far, hoppe ut i jobb igjen så fort man kan, klare fulltid som arbeidstaker kombinert med å være småbarnsmor (selvfølgelig uten å bli sliten av det), fortsette med aktiviteter man hadde før man ble forelder, dra på kurs og seminarer med jobben etc. For selvfølgelig skal ikke det å få barn hindre deg fra å fortsette det livet du hadde før!

Tenk om man kunne senket en del av disse kravene? Jeg er faktisk sikker på at mye av dette presset over hva man må gjøre kan henge sammen med problemene man kan få med babyer. F.eks i forhold til nattvåk og urolige barn, så tror jeg at en stresset hverdag, hvor man drar fra aktivitet til aktivitet og barnet blir overbelastet med inntrykk og opplevelser, kan forverre eller være faktisk hele grunnen til slike problemer. Tenk gjennom sammenhengen i både krav/forventninger og utfordringer i det å være småbarnsforeldre. Hvor mange kan kobles tror du..?

Og så en siste kommentar; jeg vil faktisk ikke kalle dette (grunner til) fødselsdepresjoner. En fødsel kan utløse en vanlig depresjon, og bare at det er i sammenheng med fødsel og baby gjør det ikke til det. Forventninger, press og krav kan også utløse depresjoner, og ikke minst for høye forventninger og krav, hvor man opplever at man mislykkes.

Fødselsdepresjoner etter min oppfatning går oftere på forholdet mellom mor og barn, rene følelser og f.eks. redsel for barnet, eller at man ikke klarer å være mor. Om min mening her er ukorrekt i forhold til det faglige får så være, dette er tanker og meninger jeg har gjort meg om dette temaet, og står kun for egen regning. Uten hverken faglig eller annen dokumenterbar fakta.