Ei ‘venninne’ presterte å skrive en facebookstatus nå i kveld hvor hun nevner at hun har «…en stedatter fra helvete som ikke kan bli voksen å ta konsekvenser av hva hun gjør. ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ»

Er det mulig?? Tenk å omtale en i sin nærmeste familie slik offentlig på nett når man har over 500 venner! Det verste var at ingen reagerte synes jeg..

Legger ved thumb til statusen med kommentarer. Trist, lei meg og ikke minst sint på ungenes vegne nå.

Dessverre fortsatte kommenteringen nå idag, og jeg må si det ikke hjelper det døyt at stedattera som blir omtalt er myndig, samme hva ungene våre gjør er det noe vi som foreldre skal tåle. Vi skal ikke slutte å være glad i de på grunn av handlinger. Det er vår plikt som foreldre, at ungene våre alltid skal vite at vi vil elske de uansett, og at de alltid kan komme tilbake om de føler for det..

I løpet av to tideler må du da ta valget. Vil du fremstå som en snylter eller en person som klager? Vil du virke så frisk og rask som du innimellom føler deg, og vise hvor superflott det er å være sponset av NAV, eller orker du å starte på den halvtimen det er å forklare kortversjonen av hva som feiler deg? Hva er verst? Snylting, eller klaging og fisking etter medlidenhet? Hva gjør du? Velg fort, før du avslører at du ikke vet hva du skal svare! Fort, fort!

Tankene ruller i superfart gjennom hodet, og innen du har tenkt ferdig tar du den enkle veien og sier du jobber på sykehjemmet, men er sykemeldt for en kort periode på grunn av en betennelse. Puuuh… Faren over.

(Eller er den det? Hva om dere vil bli bedre kjent, kanskje ender opp som kompiser? Når skal du fortelle om løgnen du først gav, for å slippe unna mistenksomhet og medlidenheten du ikke vil ha…?)


Det er vondt å føle skam.

Det er derfor viktig med en repetisjon av prosesser og rutiner rundt den eneste matlagingen en ekte MANN befatter seg med, ikke minst med tanke på hvilke risikoer de utsetter seg for (tennvæske, åpen ild etc.)
Når en mann tilbyr seg å grille skjer følgende:
Viktige forberedelser:

1. MANNEN TENNER/STARTER GRILLEN

Rutine:
2. Kvinnen handler inn all mat
3. Kvinnen lager potetsalat, grønn salat, en eller to sauser og forbereder dessert
4. Kvinnen marinerer kjøttet og legger det på et fat sammen med det nødvendige grillverktøyet og eventuelle krydder. Deretter bærer hun det ut til mannen som sitter ved grillen med en iskald pils i hånden
Her kommer mer viktig:

5. MANNEN PLASSERER KJØTTET PÅ GRILLEN

Flere rutiner:
6. Kvinnen leter frem tallerkener, glass, bestikk, servietter, spisebrikker og så videre
7. Kvinnen går ut til mannen og gir beskjed om at kjøttet brenner. Han takker henne og spør om hun kan gå inn å hente en øl mens han forsøker å redde kjøttet.
Viktig igjen:

8. MANNEN TAR BORT KJØTTET FRA GRILLEN OG GIR DET TIL KVINNEN

Enda flere rutiner:
9. Kvinnen bærer ut og dekker på med spisebrikker, tallerkener, glass, bestikk, servietter, salater, brød, poteter, sauser på bordet hun har lagt en ren duk på.
10. Etter maten tar hun alt av igjen og vasker opp.
Og det viktigste av alt:

11. ALLE TAKKER MANNEN FOR DEN UTSØKTE MATEN OG BERØMMER HAN FOR HANS FERDIGHETER
12. Mannen spør så kvinnen om hun har nytt fridagen uten middagslaging. Når han ser reaksjonen hennes, kommer han fram til at (det han har visst lenge) at det er umulig å gjøre en kvinne fornøyd…

(Husker ikke hvor jeg har funnet denne, den lå bare plutselig i kladd-haugen her inne. )

Q – Er det du eller mannen som er grillmester hos dere?

Vel, nei mener jeg. Hvorfor skal jeg forstå det? Hvorfor skal jeg forstå at det var helt nødvendig å krympe tiden inne hos legen fra 30 til 20 minutter per pasient? Hvorfor skal jeg smile og si jeg skjønner at det er travelt, når jeg har ventet i over en halvtime på selv å få komme inn til min avtale?

Jeg tror aldri jeg har opplevd å få komme inn når jeg skulle. Det har faktisk aldri skjedd. Er det virkelig så galt å bli irritert av det? Er det så galt å kreve respekt for min tid? Hvorfor setter de ikke inn dødtid i løpet av dagen, eller øker antall minutter på en «time» for å unngå køer og venting?

Den samme vaksinen er også dyrket på egg, som to av tre vaksinetyper mot svineinfluensa er. Mange har spurt seg hvorfor da den egg-frie ikke ble valgt, men det har vi heller ikke fått svar på.

Etter dagens nyhet i VG er vel saken ganske opplagt. Norge eier nemlig aksjer i selskapet GlaxoSmithKline som produserer Pandemrix! Dette medfører jo at man faktisk tjener penger på svineinfluensaen, og vaksinen.

Og ikke minst, Norge har også i fugleinfluensa-frykt inngått en avtale med nevnte firma om at Norge skal stå aller først i vaksinekøen om det ble influensapandemier.

I denne avtalen står det at Norge forplikter seg til å kjøpe 9,4 millioner vaksinedoser i det øyeblikk WHO erklærer at vi har en influensapandemi på nivå seks!!! Noe som nettopp skjedde med svineinfluensaen i sommer, og Norge fikk dermed ikke noe valg om hvilken vaksine de skulle kjøpe.

Så av tre typer vaksiner, måtte vi ta den en av de som både er produsert på egg, samt inneholder skvalen.

Fordi vi hadde kontrakt på det.

Og greit nok at Norge har gjort noe sånt for å ta forhåndsregler. Men, hvorfor skal det da lyves om?

Overlege Bjørn Iversen ved Folkehelseinstituttet forsikrer om at det ikke er noen risiko forbundet med bruk av Pandemrix, heller ikke for gravide.

- Skvalen er helt ufarlig, sier han og legger til:
- Jeg er mer og mer overbevist om at vi har valgt riktig vaksine.

Du lille mister Iversen, hvor i alle dager har du fått for deg at det ble valgt hvilken vaksine som skulle komme? Dette var jo bestemt for flere år siden, når det var fugleinfluensaen som ble fryktet. Hvorfor i alle dager skulle du lyve om det..?

Les hele artikkelen fra vg her.

Skal menn stå eller sitte når de tisser?

Jeg ser mange mener det er lite macho å sitte og tisse, men skjønner ikke helt hvorfor. Hvem er det som skal «oppdage» at man er macho nok til å stå og tisse? Eller går det på selvfølelsen, og ønsket om å være «mann» fullt ut?

Hva tror dere jenter foretrekker? At det er rent og greit på do etter dere, eller å vite at dere er så mandige at dere står når dere tisser?

Overlege ved Hamar Legevakt, Kåre Steinum, beklager at Mona og Trym ikke fikk hjelpen de trengte.

- Vi burde funnet en løsning likevel. Vi har ikke håndtert dette riktig, sier han til Hamar Arbeiderblad.

Overlegen erkjenner at de skulle ringt giftsentralen. Han vil nå ta opp saken internt og innskjerpe praksisen.

Dette skjer gang på gang i slike saker. Den som er sjef kommer med en uttalelse om at rutiner skal skjerpes og de skal gå gjennom hva som skjedde. Og that’s it.. Det hjelper heller ikke å klage noe sted, noen »smekk på pungen» får de aldri.

Hvorfor..? Hvorfor skal man ikke forebygge feil som kan føre til farlige situasjoner, ved å vise at det ikke tillates, istedet for kun å gi reaksjoner når noen faktisk dør eller blir skadet av det?

Kanskje de det gjelder hadde tatt jobben sin mer alvorlig om de visste at de faktisk fikk ansvaret, og at det førte til konsekvenser om noe kunne gått galt på grunn av deres vurdering også?

Dorthe Skappel som skal bli bestemor, sier til Dagbladet at hun har gitt noen råd til sin gravide datter. Hun har blant annet rådet Maria til å ikke tenke på babyen som noe hinder for hennes videre karriere.

— Mitt beste råd er å ta med ungen overalt og ikke la seg hindre av at man har en baby.

Nei selvfølgelig, unger kan man jo drasse med seg. Og babyer sover jo uansett. Prioriter det du vil, babyen skal ikke være en stopper for noe.

Eh, hallo?? Se på alt stresset barn vokser opp med idag, se på alle urolig unger rundt omkring. Hvorfor i huleste skal man ikke prioritere barna når man har valgt å få de? Hvorfor skal man ikke prøve å gi barna en rolig hverdag, med trygge og gode rutiner?

Hvor kommer alle disse holdningene fra? De finnes jo overalt! Folk drasser med seg små babyer på kafeer, selskap, trening, kino og jobb bare fordi «babyen skal ikke være noen hindring». (Og gjerne flere ganger i uken..) Hva er galt i at babyen er en hindring? Hva er galt med å sette babyens behov først? Hva er det som er feilen ved å gi barna ro i hverdagen, uten stress og mas?

Mange påstår at babyer og små barn ikke trenger rutiner, og de vil heller gjøre barna fleksible.

Jepp, fleksible barn vil vi ha. Som ikke har den minste anelse på forskjellen på kl sju eller ti om kvelden. For det er jo så bra må vite, siden foreldrene da kan fortsette med sitt liv og sine prioriteringer.

Men hva med ro da? Og å bli kjent med verdens i rolige, trygge og vante omgivelser? Er det noen som klarer å gi noe svar på hvorfor det visstnok ikke er viktig?

Det jeg synes er verst med Dorthe Skappels utsagn er hvordan det beviser folk syn på dette nå. Mødre er stolte når de kan si at de fortsatte karrieren med baby og barn. De er stolte av å kunne si at ungen ikke lagde noen hindringer for livet deres, og av de prioriterte som før. De er stolte av kunne fortelle om ungen som sovner samme hvor og samme når.

Seriøst, jeg kjenner jeg blir sint på disse barnas vegne. Og jeg vet det er nyttesløst å prøve og forklare mer. Enhver med sunn fornuft burde da fatte at barna er det viktigste og bør gå foran alt…

Men nei, i dagens samfunn skal du drite i ungen og gjøre som du vil. Og attpåtil høste heder og ære for det.

Så her er hva vi jenter kan finne på å si, og dermed kanskje ikke bør si..

• -Jeg har ikke peiling  på bil så du må forklare meg litt.
• -Eksen stakk med bilen så nå trenger jeg desperat en ny..
• -Så søt bil da, den er sikkert bra!
• -Spiller ingen rolle hvilken bil det er, bare den går!
• -Så stygg farge, den vil jeg ikke ha.
• .Ødelagt katalysator? Må vel regne med litt feil, er jo bare å ha den på verksted!
• -Ååh, den var jo fin!!
• -Trengs det virkelig å skifte girkasse da?
• -Mannen min krevde egentlig å få være med på bilkjøpet, men jeg tenkte og overraske han istedet!
• -Mannen min krevde egentlig å få være med på bilkjøpet, men jeg tenkte jeg skulle bevise at jeg klarte det selv!
• -Mannen min krevde egentlig å få være med på bilkjøpet siden jeg ikke kan noenting om bil, men du kan da hjelpe meg!
• -Neida, trenger ikke prøvekjøre den, den ser jo fin ut.
• -Tikking i motoren? Men det hører jeg jo ikke når jeg har på musikk.
• -Jeg stoler på deg jeg!
• -Den så jo pent brukt ut, så da er den sikkert det!

Flere forslag?

Og ja, noen er tatt fra mitt eget hode, altså ting JEG kunne funnet på å si… *rødme*

Og hva vi jenter sier til typen/samboeren/mannen når vi kommer hjem med dette flotte vidunderet av en bil..?

-Jammen selgeren sa at …….. (fyll inn det som passer) ……….!!

Denne konklusjonen kan man trekke av nyheten om at en ny familielov er vedtatt av Afghanistans president Hamid Karzai, som ifølge meningsmålinger ligger an til å bli gjenvalgt i torsdagens valg.

I den nye loven kan menn lovlig sultefore sine koner om de nekter mannen sex. I praksis betyr jo dette at menn nettopp kan voldta sine koner fullt lovlig.

Jeg tror ikke det er nødvendig å kommentere dette videre.. Loven i seg selv gir vel mer enn nok indikasjoner på normale folks meninger om noe sånt.

Dessverre.

Resultatet av dette er at barna mister ett år av barndommen sin, samtidig som vi skaper skuffede skoleelever.

For det første, å begynne på skolen medfører ansvar og bekymringer. Ansvar for å huske sekk, bekymringer om glemte bøker, ansvar for å gå til skolen/bussen uten å somle og ikke minst lekser. Dermed mister barna noe av «friheten» de har som barn, de «mister» det å kjede seg siste året i barnehagen, som vi seks-åringer gjorde. Jeg har sjelden hørt en fem-åring klage over kjedelig barnehage, men jeg tror det siste året var noe vi hadde godt av for å utvikle lysten etter å lære.

Og også nettopp derfor skaper vi skuffede skoleelever ved at de begynner ett år tidligere.

Å begynne på skolen medfører nemlig forventninger til å lære og lese og skrive og regne. Samme om man er seks eller sju, og samme om man har kjedet seg i barnehagen eller ikke. Men etter det blir innført ti trinn på skolen, så skal selvfølgelig LEK prioriteres for førsteklassingene, siden de er så unge. Ergo hører man ofte kommentarer fra førsteklassingene om at «vi har ikke lært å skrive og lese enda», med skuffet tone.

Hva er da poenget med å ta fra de det ekstra året i barnehagen?? Har noen vurdert hva dette ekstra året har å si for kunnskapen de får etter endt grunnskole? Synes foreldrene det er helt greit, siden man sparer barnehageutgiftene? Eller er det flere som meg som skulle ønske barn kunne fått være barn så lenge som mulig…?

- Norske mødre har for høye forventninger til hvor koselig det skal være å få en baby, sier psykiater og doktorgradsstipendiat Signe K. Dørheim ved Stavanger universitetssykehus, som har gjennomført en studie om fødselsdepresjoner.

Mine erfaringer er ikke helt de samme..

Joda, mange mødre har nok veldig store forventninger til hvor koselig, herlig og fantastisk det er å få en baby. (Antakelig er den overromantiserte betydningen av å bli mor også en grunn til at mange velger å få barn, men det er noe jeg vil skrive ett innlegg om senere.)

Men, de fleste har også et overoptimistisk og overdrevet syn på hva som er en «perfekt» mor. Noe jeg mener både mødrene selv og samfunnet har skapt.

Jeg kategoriserer det i tre typer forventninger til å være mamma:

-De naturlige og tradisjonelle; som går på å takle nattevåk, amming, endringer i kropp, en eventuell søvnmangel og husarbeid (siden man «går hjemme uten noe å gjøre»), helt uten klager. -Man har jo fått et barn har man ikke?

-De mødrene selv har skapt ved å legge krav på seg selv om å være en «aktiv og oppegående» mamma;  som går på å vise engasjement i barnet sitt og foreldreskapet, delta på aktiviteter som «skaper» god kontakt mellom mor og barn ( f.eks. babysvømming og kurs i babymassasje) og ved å pleie kontaktnett med andre mødre via barseltreff og kafèturer. Hele sulamitten gir selvfølgelig høyere status blant andre mødre, siden man da viser for hele verden hvor lett og enkelt det er å være mamma, og samtidig kunne pleie det sosiale..

-Og ikke minst de som likestillingskampen og det moderne samfunn har skapt; som går på å dele permisjonen med far, hoppe ut i jobb igjen så fort man kan, klare fulltid som arbeidstaker kombinert med å være småbarnsmor (selvfølgelig uten å bli sliten av det), fortsette med aktiviteter man hadde før man ble forelder, dra på kurs og seminarer med jobben etc. For selvfølgelig skal ikke det å få barn hindre deg fra å fortsette det livet du hadde før!

Tenk om man kunne senket en del av disse kravene? Jeg er faktisk sikker på at mye av dette presset over hva man må gjøre kan henge sammen med problemene man kan få med babyer. F.eks i forhold til nattvåk og urolige barn, så tror jeg at en stresset hverdag, hvor man drar fra aktivitet til aktivitet og barnet blir overbelastet med inntrykk og opplevelser, kan forverre eller være faktisk hele grunnen til slike problemer. Tenk gjennom sammenhengen i både krav/forventninger og utfordringer i det å være småbarnsforeldre. Hvor mange kan kobles tror du..?

Og så en siste kommentar; jeg vil faktisk ikke kalle dette (grunner til) fødselsdepresjoner. En fødsel kan utløse en vanlig depresjon, og bare at det er i sammenheng med fødsel og baby gjør det ikke til det. Forventninger, press og krav kan også utløse depresjoner, og ikke minst for høye forventninger og krav, hvor man opplever at man mislykkes.

Fødselsdepresjoner etter min oppfatning går oftere på forholdet mellom mor og barn, rene følelser og f.eks. redsel for barnet, eller at man ikke klarer å være mor. Om min mening her er ukorrekt i forhold til det faglige får så være, dette er tanker og meninger jeg har gjort meg om dette temaet, og står kun for egen regning. Uten hverken faglig eller annen dokumenterbar fakta.