Men…

Jeg gikk dermed inn på bloggen hennes for å se om hun hadde skrevet om saken selv. Joda, delvis hadde hun det i innlegget Bloggere & markedsføring. Det eneste hun «glemte» å opplyse om, var at dette innlegget ikke var av eget initiativ, men faktisk en forsvarstale for nevnte sak på E24.

I kommentarfeltet hennes lovprises hun av leserne som mener hun er ærlig og at dette innlegget er et bra initiativ. Jeg kommenterte, og kommentaren min ble godkjent. Etter en «Flott at du er ærlig»-kommentar fra en annen leser svarte jeg denne med info om artikkelen og skrev at ærligheten faktisk er svar på en sak i media. Denne ble ikke godkjent..

Caroline svarer så meg på min første kommentar, bla. spurte jeg: Ser du ikke verdien av å skape et tillitsforhold til leserne dine, med hentydning til hennes tydelige motstand mot å dele ubetalte meninger. Svaret tilbake ble bare hyklersk i forbindelse med selve innlegget hennes: Du spør: “ser du ikke verdien av å skape et tillitsforhold til leserne dine?” Det er jo nettopp det jeg gjør ved å fortelle dere dette!

Nei, Caroline! Ved å fortelle dette uten å opplyse om bakgrunnen for hvorfor du forteller holder du ting tilbake. Det er ikke å skape tillit! Du har ikke en eneste notis til artikkelen du svarer på, og gir inntrykk av at disse opplysningene er noe du selv har kommet på å publisere.

Jeg svarte og spurte hvorfor du ikke opplyste om bakgrunnen til dette innlegget, siden du tydeligvis ikke har mange lesere som hadde sett artikkelen. Denne ble heller ikke sluppet gjennom modereringsfilteret ditt.

Det virker veldig uprofesjonelt å sile kritiske kommentarer på denne måten, og jeg er skuffet over feigheten som råder.

(Spørs om trackbacket får ligge da!)

Ukas beste sitat kommer definitivt fra Aleksander Rybaks pressetalsmann, Kjell Arild Tiltnes, som klarte å si dette om nevnte artist:

Han er harmonisk og balansert.

Unnskyld meg, meeeen…. Hahahahahahahahahahahahahahahahahahaha!

Q – Tror du at Rybak er en harmonisk og balansert person?

Er det noen som er overrasket? Meget unge foreldre, som plutselig fikk et barn å ta hånd om. Ikke minst også medias oppmerksomhet. Nå flytter dermed Britneys lillesøster hjem til sin mamma.

Kommentaren til det må vel bare bli:

Dorthe Skappel som skal bli bestemor, sier til Dagbladet at hun har gitt noen råd til sin gravide datter. Hun har blant annet rådet Maria til å ikke tenke på babyen som noe hinder for hennes videre karriere.

— Mitt beste råd er å ta med ungen overalt og ikke la seg hindre av at man har en baby.

Nei selvfølgelig, unger kan man jo drasse med seg. Og babyer sover jo uansett. Prioriter det du vil, babyen skal ikke være en stopper for noe.

Eh, hallo?? Se på alt stresset barn vokser opp med idag, se på alle urolig unger rundt omkring. Hvorfor i huleste skal man ikke prioritere barna når man har valgt å få de? Hvorfor skal man ikke prøve å gi barna en rolig hverdag, med trygge og gode rutiner?

Hvor kommer alle disse holdningene fra? De finnes jo overalt! Folk drasser med seg små babyer på kafeer, selskap, trening, kino og jobb bare fordi «babyen skal ikke være noen hindring». (Og gjerne flere ganger i uken..) Hva er galt i at babyen er en hindring? Hva er galt med å sette babyens behov først? Hva er det som er feilen ved å gi barna ro i hverdagen, uten stress og mas?

Mange påstår at babyer og små barn ikke trenger rutiner, og de vil heller gjøre barna fleksible.

Jepp, fleksible barn vil vi ha. Som ikke har den minste anelse på forskjellen på kl sju eller ti om kvelden. For det er jo så bra må vite, siden foreldrene da kan fortsette med sitt liv og sine prioriteringer.

Men hva med ro da? Og å bli kjent med verdens i rolige, trygge og vante omgivelser? Er det noen som klarer å gi noe svar på hvorfor det visstnok ikke er viktig?

Det jeg synes er verst med Dorthe Skappels utsagn er hvordan det beviser folk syn på dette nå. Mødre er stolte når de kan si at de fortsatte karrieren med baby og barn. De er stolte av å kunne si at ungen ikke lagde noen hindringer for livet deres, og av de prioriterte som før. De er stolte av kunne fortelle om ungen som sovner samme hvor og samme når.

Seriøst, jeg kjenner jeg blir sint på disse barnas vegne. Og jeg vet det er nyttesløst å prøve og forklare mer. Enhver med sunn fornuft burde da fatte at barna er det viktigste og bør gå foran alt…

Men nei, i dagens samfunn skal du drite i ungen og gjøre som du vil. Og attpåtil høste heder og ære for det.