Heidi

Skolereformen fra -97 stjeler barns barndom!

Under skolereformen i 1997 ble grunnskolen endret fra å være 9-årig, til 10-årig. Noe så tragisk og lite gjennomtenkt!

Resultatet av dette er at barna mister ett år av barndommen sin, samtidig som vi skaper skuffede skoleelever.

For det første, å begynne på skolen medfører ansvar og bekymringer. Ansvar for å huske sekk, bekymringer om glemte bøker, ansvar for å gå til skolen/bussen uten å somle og ikke minst lekser. Dermed mister barna noe av «friheten» de har som barn, de «mister» det å kjede seg siste året i barnehagen, som vi seks-åringer gjorde. Jeg har sjelden hørt en fem-åring klage over kjedelig barnehage, men jeg tror det siste året var noe vi hadde godt av for å utvikle lysten etter å lære.

Og også nettopp derfor skaper vi skuffede skoleelever ved at de begynner ett år tidligere.

Å begynne på skolen medfører nemlig forventninger til å lære og lese og skrive og regne. Samme om man er seks eller sju, og samme om man har kjedet seg i barnehagen eller ikke. Men etter det blir innført ti trinn på skolen, så skal selvfølgelig LEK prioriteres for førsteklassingene, siden de er så unge. Ergo hører man ofte kommentarer fra førsteklassingene om at «vi har ikke lært å skrive og lese enda», med skuffet tone.

Hva er da poenget med å ta fra de det ekstra året i barnehagen?? Har noen vurdert hva dette ekstra året har å si for kunnskapen de får etter endt grunnskole? Synes foreldrene det er helt greit, siden man sparer barnehageutgiftene? Eller er det flere som meg som skulle ønske barn kunne fått være barn så lenge som mulig…?

Seks ting jeg egentlig aldri burde innrømme

J

• Jeg kjørte en hel sommer med hellys på mopeden min fordi jeg oppriktig trodde at den knappen gjorde at den gikk litt bedre.
• Frem til jeg var 11-12 år var jeg overbevist om at hvis man satte peanøtter eller popcorn i vrangstrupen ville man få hoftebetennelse. (Takket være lytting på de voksne sent en kveld jeg tydeligvis var ekstremt overtrøtt.)
• Jeg digger fortsatt og bygge hus og gård med dyr og biler i sandkassa..
• Jeg trodde faktisk at guttetissen fant veien selv under dyna, helt til jeg med sjokk oppdaget at den måtte ha litt styrehjelp inn.
• Jeg skriver haugevis  av innlegg jeg sletter etterpå, fordi jeg ser at jeg utleverer meg selv for mye. Som for eksempel slike innlegg som dette.

Forventer mødre for mye av seg selv, eller er det samfunnet som gjør det?

På VG Nett idag står det at mange mødre har for store forventninger til mammalivet.

- Norske mødre har for høye forventninger til hvor koselig det skal være å få en baby, sier psykiater og doktorgradsstipendiat Signe K. Dørheim ved Stavanger universitetssykehus, som har gjennomført en studie om fødselsdepresjoner.

Mine erfaringer er ikke helt de samme..

Joda, mange mødre har nok veldig store forventninger til hvor koselig, herlig og fantastisk det er å få en baby. (Antakelig er den overromantiserte betydningen av å bli mor også en grunn til at mange velger å få barn, men det er noe jeg vil skrive ett innlegg om senere.)

Men, de fleste har også et overoptimistisk og overdrevet syn på hva som er en «perfekt» mor. Noe jeg mener både mødrene selv og samfunnet har skapt.

Jeg kategoriserer det i tre typer forventninger til å være mamma:

-De naturlige og tradisjonelle; som går på å takle nattevåk, amming, endringer i kropp, en eventuell søvnmangel og husarbeid (siden man «går hjemme uten noe å gjøre»), helt uten klager. -Man har jo fått et barn har man ikke?

-De mødrene selv har skapt ved å legge krav på seg selv om å være en «aktiv og oppegående» mamma;  som går på å vise engasjement i barnet sitt og foreldreskapet, delta på aktiviteter som «skaper» god kontakt mellom mor og barn ( f.eks. babysvømming og kurs i babymassasje) og ved å pleie kontaktnett med andre mødre via barseltreff og kafèturer. Hele sulamitten gir selvfølgelig høyere status blant andre mødre, siden man da viser for hele verden hvor lett og enkelt det er å være mamma, og samtidig kunne pleie det sosiale..

-Og ikke minst de som likestillingskampen og det moderne samfunn har skapt; som går på å dele permisjonen med far, hoppe ut i jobb igjen så fort man kan, klare fulltid som arbeidstaker kombinert med å være småbarnsmor (selvfølgelig uten å bli sliten av det), fortsette med aktiviteter man hadde før man ble forelder, dra på kurs og seminarer med jobben etc. For selvfølgelig skal ikke det å få barn hindre deg fra å fortsette det livet du hadde før!

Tenk om man kunne senket en del av disse kravene? Jeg er faktisk sikker på at mye av dette presset over hva man må gjøre kan henge sammen med problemene man kan få med babyer. F.eks i forhold til nattvåk og urolige barn, så tror jeg at en stresset hverdag, hvor man drar fra aktivitet til aktivitet og barnet blir overbelastet med inntrykk og opplevelser, kan forverre eller være faktisk hele grunnen til slike problemer. Tenk gjennom sammenhengen i både krav/forventninger og utfordringer i det å være småbarnsforeldre. Hvor mange kan kobles tror du..?

Og så en siste kommentar; jeg vil faktisk ikke kalle dette (grunner til) fødselsdepresjoner. En fødsel kan utløse en vanlig depresjon, og bare at det er i sammenheng med fødsel og baby gjør det ikke til det. Forventninger, press og krav kan også utløse depresjoner, og ikke minst for høye forventninger og krav, hvor man opplever at man mislykkes.

Fødselsdepresjoner etter min oppfatning går oftere på forholdet mellom mor og barn, rene følelser og f.eks. redsel for barnet, eller at man ikke klarer å være mor. Om min mening her er ukorrekt i forhold til det faglige får så være, dette er tanker og meninger jeg har gjort meg om dette temaet, og står kun for egen regning. Uten hverken faglig eller annen dokumenterbar fakta.

Velkommen!

J

Vil du lese mer om hvem jeg er og hvorfor jeg har opprettet denne bloggen, kan du trykke på «Om Heidi» i menyen.